Heldige meg

 

Fredag ettermiddag fekk eg vitjing av eitt tantebarn. Ho spurte om eg kunne lære henne å strikke «sophie scarf». Det kunne eg og ho kom, med bagen full av strikketøy og garn og pinnar. Etter at ho hadde vore ei stund hos meg skulle ho vidare til onkel og tante på Kråkenes. Difor hadde ho med seg eit par gensarar som ho tenkte å spørje tanta der, om. Det var noko med å maske i hop under erma ho ikkje heilt fekk til.

Vi strikka og vi prata. Skravla gjekk såpass at til slutt sa eg: «nei, no tyt eg slik at du greier ikkje å telje». Nei, det hadde ho gjeve opp for lengst, let ho om. Ho kom heilt ut av det kvar gong ho prøvde. Men eg fekk no vist henne korleis ho skulle både auke og felle. Medan ho strikka icord på skjerfet, var det berre så vidt eg unngjekk å strikke icord på det rosa teppet eg heldt på med.

Heldige meg som har slike fine ungdomar å vere med.