Kohts bok

 

Joachim Førsund

Kohts bok

Gyldendal 2020

Cathrine Krøger, Dagbladet, seier ho sit igjen med «dyp sympati og oppriktig kjærlighet» til mennesket Christine Koht. Ho gjev boka terningkast seks.

Eg sit att med kjensla av at eg har vorte kjent med to flotte menneske. Eg har fått vite mykje om Koht, som eg visste lite om, anna enn det som har kome fram i media. Ho står oppreist gjennom sjukdom og mediaoppstyr, eit menneske å få sympati for.

Men min djupaste sympati går til den andre «hovudpersonen» i boka, kona Pernille. Hennar kjærleik til Christine må vere av det slaget som toler det meste.

På Alfa Behandlingssenter i Andebu var Christine på rehab. Dei pårørande var der, dei hadde fått i oppgåve å skrive ned det fælaste dei hadde opplevd med dei rusavhengige. Dei skulle vere ærlege og det dei skreiv skulle presenterast i plenum. Framfor dei rusavhengige og familiane.

Pernille får setje ord på det ho føler, no er det ho som snakkar, ikkje Christine. Pernille, som har svikta alle andre, for å beskytte den bipolare Christine. Pernille som har sløkt brannar Christine har tent medan ho har vore manisk. Pernille som skrik: «Du tok hjertet mitt og tørka deg i ræva med det!»

Siste dagen på rehab, skal Christine spørje Pernille:

«Vil du ha meg med, videre, i livet ditt?»

Pernille som smiler og nikkar og legg armane rundt Christine og kviskrar i øyret hennar: «Ja».

 

Ei bok om skilnaden på å vere lesbisk og å vere bifil. Ei bok om korleis det er å vere bipolar. Når ein er manisk er alt mogleg, alle fargane i regnbogen er der. Når ein vert rett medisinert og får «normale» dagar att, kjennest alt grått.

Men først og fremst ei bok om Christine og Pernille.

Ei bok til å verte klok av.